Varm desember, så til fjells igjen. Sogndalsdalen og Hurrungane.

Da forrige innlegg herjet weben var det sen november. Is, rim og frossen mose hadde akkurat begynt å pryde veggene i Hunnedalen og optimismen rådet blant alle Rogalands Joikas og Joikettes. Knappe to uker senere mens jeg satt og plukket flått blant nysprungen hestehov under en fuktig stein på Dale gikk det opp for meg at vinteren så langt hadde vært någet varm.

Trykket stemning under krembulderen "In flames (7b+) på Dale.

Dårlig stemning for øks og skirelatert aktivitet også ellers i landet (Nord Norge er selvfølgelig unntatt, men der er det heldigvis mørkt) var en kjærkommen trøst mens tiden gikk med til krimping på plastikk og bratt utebuldring.

Alejandro buldrer bratt og tørt i Kyllingstadhelleren. 

Julefeiring med snø og fjellskiglede i Gudbrandsdalen gjorde humøret lysere og nyttårsaften blant gode venner i bygda med pudder, pump og relativt god stemning løftet humøret ytterligere.

Romjul på Ringebufjellet 

La Familia på tur i Svartholtskogen nyttårsaften.

Kvinnen i mitt liv pumper laus snø på Togga.

Sosial snø på Togga første nyttårsdag.

Etter en snartur tilbake til et Sandnes badet i regn og 9 plussgrader var valget enkelt. Fire dager senere var jeg tilbake i Sogndal på gjesterommet hos Mr. Manflow og Idunski i dobbeltseng med Herr. Bache fra Tigerstaden. Drømmen var vinter i Hurrungane, men av værmessige årsaker (yrfella) ble det to dager i lavlandet med toppturer i Sogndalsdalen, plastikkbuldring og Netflix før vi fikk fingeren ut og reiste til fjells onsdag morgen.

Begrepet god stemning som i Sogndal begynner å gi en viss mening

Det finnes fortsatt noen som står på Telemark. Herr. Bache har tyngden som trengs.

Uten medlemskap i Kløben må vi bære vinen vår selv. Pulktrekking inn i DalenGudHarvet. 

Skareføre fra Turtagrø inn til Skagadalen. Mildværet hadde tydeligvis herjet her også, men det gikk fort over og vi kunne nyte vinterføre mesteparten av veien inn i DalenGudHarvet. Islinja i den bratte nordveggen på Dyrhaugsryggen har bygget seg feit og skriker etter oppmerksomheten vår mens vi traverserer oss trygt forbi den siste kneika mot Tindeklubhytta.

Privilegert utsikt fra teltet 

"Lewins Crag"

Dagen derpå starter vi sent fra teltet og beveger oss i retning islinja på Lewins crag. Den er mye feitere enn da Martin og Endre klatret den for noen år siden. Lvngthdrm!

Feit og fin.  

Fra andre stand. 

Herr. Bache mumler noe om at han ikke har klatret is siden vi var på Kongsvold sammen for over ett år siden og mister taukveilen i det vi skal til å binde oss inn ved innsteget. Det blir liggende på flatmark hundre meter lenger nede. Dessuten ser det lovlig bratt ut og er jeg ikke litt sliten etter to dager med buldring i Sogndal, toppturer og pulktrekkingen i går? FØKK! Bulkete sirkler. Jeg rigger stand der isen møter snøen og venter på tauet. Første lengde går greit, men merker at dagsform og hodet ikke er helt på plass. Herr Bache følger solid for ikke å ha klatret is på tretten måneder og jeg begynner etter hvert på neste lengde. Her sier det fort stopp. Blir pumpa av noen sløve skruer, får hengesyken og fønker bailefønkidønken. Bail #1. Synd og skam. Hjem til teltet med halen mellom beina.

Plaster på såret. Stjerneklart og nydelig kveld fshdzl. 

Dagen etter gryr med noe tyngre vær. Planen er å klatre Nordre Midtmaradalstind via Berges renne og Nordryggen, men vi snur ved foten av renna fordi vi psyker på snømengdene og skredproblematikken. Bail #2. Tipper Bjørn Myhrer Lund hadde fortsatt. Graver frem hytta på bandet og spiser lunsj før vi returnerer til teltet i snøvær, blest og fullt dagslys.

Midtmaradalen skuffer aldri

Lunch på bandet. Mammas havrebomber.  

Brakkesyke

Takk for turen og husk alltid: 

“You don't need to climb a mountain to know that it's high.” 

― Paulo Coelho, Aleph