"Trip trap" Hunnedalen

Sander på andre lengde. En pipete og arbeidssom affære. 

Lufter hunden og scroller litt på mobilen, vel vitende om at faren for å tråkke i hundedritt øker med om lag 75%. Det tikker inn noen bilder og en forespørsel om klatrepartner på messenger gruppa for is i Rogaland fra Sander. Det har vært kaldt i noen uker nå og RV 45 aka "the candystore" aka Hunnedalen byr på forhold helt til bunns. Bildene er av en linje kalt "trip trap"og jeg har aldri sett denne i mer innbydende stand. Svarer "jeg er med" på ren refleks. Har egentlig planlagt hjemmekontor kun avbrutt av et par timers trim i arbeidstiden (ishockey) med en kollega på universitetet, men om man tøyer begrepet litt er vel dette også innafor. 

Første lengde

Møter Sander i Byrkjedal klokka 10 etter et par timers hjemmekontor og kaffe. Lavalpin start der altså. Vrenger Tom cruisern godt ut i grøfta under linja i håp om å få litt utfordringer med fremkommeligheten, men blir som vanlig skuffet. Det er lite snø så anmarsjen går effektivt gjennom småbjørkeskog og steinur. 

Første lengde

Vi starter uten tau og får etter første opptak øye på den første av de to markante pillarene på ruta. Det ser lovende ut, men må definitivt renskes litt vei opp for å få plass til kropp og skruer. 

Andre lengde åpenbarer seg og rutas navn gir mening

Sander starter på andre lengde

 

Sander er motivert og klasker seg trygt og metodisk opp lengden bestående av blomkålis og hule formasjoner. Skruer fikk han jaggu også plassert. Bra jobba. 

Undertegnede får smake på førjulspumpen på tredje lengde.

Neste lengde var min og bød på bedre is og en fin bratt avslutning. #Drømmenlever

Sander på den obligatoriske 4 og siste taulengden

Til slutt ekspederte Sander en trivelig fjerdetaulengde ikledd tøffe solbriller mot spindriften før vi vendte nesene hjemover samme vei via tre rapeller og litt vassing.

De to pillarlengdene er klassiske og ruta anbefales derfor på det varmeste om du er så heldig å finne den i gode forhold.  Sjekk ut Bratte linjer for beta. Takk for turen Sander! 

Mini C.R. (Crag rapport) "Memphis" Hunnedalen

Memphis øvre del badet i desembersol

Knallvær, lørdag og ingen forpliktelser. Trøtt i trynet etter noen lange dager med industrielt arbeid for KVT i Sogn, men søstersen er gira, drømmen lever osv. Lavalpin start og to kanner kaffe senere befinner vi oss i dalen med stor H, the candystore langs FV45. Du gjettet riktig, Hunnedalen. En periode med stabilt vintervær, noe som i Rogalands målestokk vil si tre dager med blått på målern har resultert i feiende flott skiføre og noe is. 

Anmarsj på henholdsvis truger og fjellski fungerte utmerket i dag. 

Parkerer i lomma på venstre hånd like før Hunnevatn, hilser pent på to lokale briter som også har økser på sekken og vender nesa mot lia på andre siden av veien. Memphis syns ikke fra veien, men dens tynnere nabo Elvis ses godt og lover bra for isforholdene. 

Memphis til venstre og Elvis til høyre. 

Rundt åtti meter med fin klatring hvorav de siste meterne mot toppen gav mest motstand i dag med vindherjet is og litt pipete stemning. Stand i stor stein på toppen.

Noe så sjeldent som isklatring i sola. Kalde fingre likevel fåsds. 

 Godt å komme seg ut i bakgården igjen. Alpenglow, godstemningsomisogndal og retur med hodelykter via litt nedklatring i toppen og en lang V anker rappell. Takk for turen søs. 

C.R. "Røde kors isen"

Kaffe, havregrøt og amerikansk valginnspurt. Trump vinner presidentvalget. Kjipern. Trenger en opptur. Kjører Yaris til Hunnedalen,FV45, the candystore. Etter en bomtur i mørket tidligere i uken var det duket for årets første tur på is. Statoilkaffen er fortsatt lunken når jeg kommer frem. SvilandFTW. Tørr høst og lite sig begrenser mulighetene litt, men fortsatt masse å ta av. Bestemmer meg for "Røde kors isen" mye vann, masse is, lang og lett, mulighet for brattklatring på slutten, men vanskelighetene omgås via laksetrapp til høyre. Wi3 i føreren. Perfekt. Enkel retur mot nordøst. Svaberg og tynt tørt snødekke i dag. 

"Røde kors isen" 

But first, let me take a selfie. 

Topplengden

Tykt og fint i dag. Bladene er fortsatt skarpe.

Like før toppen

Oppe

C.R. "Roadside climbers"

Mandag. Melding fra Ed, også kjent som "Kongen av soft skills":  "Gira på å prøve å finne is imorgen?" ---- Etter to uker med kortsvinger og graving i snøen er det ingenting som frister mer enn litt god gammeldags isklatring. ---- "Gira!"

Ed ankommer hulen. 

Tirsdag. Ed plukker meg opp 07:15. Opp på morran og hjem til middag. Liker det. Regn og plussgrader i Sandnes, men vi vet bedre. I Hunnedalen er isen blå og vi bestemmer oss for "Roadside climbers" en av områdets ubestridte klassikere. Kort anmarsj og bratt fin is hvor den siste tidens snøvær forhåpentligvis ikke har fått feste.

Et par blå grader og masse fersk vindtransportert snø. Klarer såvidt å motstå REGOBS fristelsen og fortsetter mot fossen. 

"Roadside climbers" (WI5) 

Jeg tar første lengde. Har ambisjoner om å strekke tauene helt ut, men isen er hul og skjuler et forræderisk snølag. Tidkrevende banking og rensking hele veien. Klatringen er flott, men krever skjerpet hode og forsiktighet. Artig læll. Tar stand etter 30 meter i hula hvor jeg snudde med Christoph under en storm i fjor. Ed følger, bekrefter de krevende forholdene (heldigvis) og leder kjapt videre opp søyla til høyre med noe mer homogen is.

Første lengde

Andre lengde

Ed på stand

Etter litt mat og ingefær-te på hylla strekker jeg tauet videre opp en transportlengde før siste søyle. Ed advarer meg om at toppen ofte er tynn. 20 meter senere fikk jeg bekreftelsen. Turte ikke høgge i den skjøre isen, men fikk karret meg forbi ved å legge hele armen inn i et smeltehull og mantle. Bratt snø ut tauets lengde til stand i to avbundne mose-økser og en skrue. #Drømmenlever 

Snømengdene på returen mot øst fikk oss nesten til å angre på at vi ikke valgte ski i dag, men bare nesten. 

Fersk vindtransportert snø

Nordflanken på Store Styggedalstind

"Dette er den flotteste turen jeg har vært på" sier jeg til Mr. Hill mellom sjokoladebitene vel nede på Gjertvassbreen. Det er en forhastet ting å si mens adrenalinet fremdeles bruser i blodårene, men denne gangen føler jeg meg nokså sikker. 

Langs Styggedalsryggen på vei mot vesttoppen

Det er det klassiske oppspillet til tur. En uke til rådighet og en lang væravhengig ønskeliste fra Tromsø i Nord til Telemark i Sør. Som vanlig ender vi opp på Turtagrø, men til forskjell fra tidligere  juni/juli turer her oppe, har vi pakket for skikjøring. Det er kjente omgivelser, men fremdeles er det mange sider av Hurrungane jeg aldri har sett. Dessuten er snøforholdene særs gode for årstiden så mulighetene for noe litt utenom det vanlige er så absolutt til stede. 

Roadside dome life

Mandag morgen legger vi kjente spor innover mot Skagadalen, men allerede i Skardstølsbotnen legger vi kursen østover forbi høydedraget sør for Kolnosi og sklir ned mot Styggedalsbreen. Herfra følger vi breen til om lag 1500 moh. før vi tar sikte på skaret som leder oss videre til Gjertvassbreen. Været er brukbart, vekslende sikt og temmelig kjølig. Lite som minner om det som står på kalenderen  i hvert fall. Vi sklir utover Gjertvassbreen og tar sikte på hengebreen som leder til østryggen på Gjertvasstind. Snøforholdene er faste så vi tar på stegjern og labber til topps med skiene på sekken.

På vei opp mot østryggen av Gjertvasstind

Rikelig med fast og fin snø på breen

Etter en matbit på toppen av Gjertvasstind (2351 moh) i påvente av bedre sikt, kortsvinger vi oss ned til Gjertvasskaret. Føret er forutsigbart og sammenhengende hele veien ned.

Nytt verktøy får sine jomfrusvinger ned fra Gjertvasstind

Nordvestflanken på Gjertvasstind. 

Mr. Hill kjører Nordvestflanken sett fra Gjertvasskaret. 

Her blir det ski på sekken og etter litt stamping er vi oppe på Store Styggedalstind 2383 moh. Norges fjerde høyeste fjell. Videre langs ryggen øker vinden på og det blir riktig så vinterlig. Frosne nesebor og neglesprett i juni! Drømmen lever! Et sted på ryggen omgår vi en eksponert passasje ved å traversere ut i nordsiden hvor en tilsynelatende enkel snørenne ser ut til å lede oss tilbake igjen på ryggen. Det er bratt og eksponert så vi tar frem tauet. Den "enkle" renna var brattere enn antatt og bød på ubrukelig sukkersnø. Med ski på sekken fikk vi valuta for pengene her fåsds.

I støtet som en elektrisk ål

Full pakke

Neglesprett

Vel oppe på Ryggen begynner været å bli labert og vi er kalde. På en passende flate knepper vi derfor opp teltet og innordner oss for natten. Vi har bare halvkilos dunposer og det er 10 minusgrader ute, men med alle klærne på er det uproblematisk å holde varmen og vi sover gjennom natten.

Kaldt på morran

Neste morgen titter vi ut av teltet og får øye på en helt annen værtype. Fantastisk følelse å våkne her oppe. Burde bli flinkere til å legge inn overnattinger selv om det ofte ikke er nødvendig her til lands. Får mer ut av tiden i fjellet lizzåm. 

Ny personlig høyderekord for telting i Norge. 2360 moh.

Planen videre er noe uavklart. I kafferusen nede på Turtagrø så vi for oss å traversere ut Styggedalsryggen, fortsette over Centraltind og returnere via Slingsbybreen. På vår ferd videre bortover ryggen åpenbarer det seg imidlertid et annet alternativ som frister mer enn masse småklyving med ski på sekken. Nordflanken bader i morgensol og snøforholdene i denne himmelretningen er bedre enn på mange år. Vi stikker bortom Vesttoppen (2377moh.) før vi returnerer til laveste punkt på ryggen for å vurdere nedkjøringen enda en gang. 

Det er styggbratt, spesielt de øverste 30 høydemetrene har passasjer på rundt 60 grader før det "flater ut" når flanken åpner seg lenger nede. De øverste 200 høydemetrene er ifølge Toppturar i Sogn 50 grader i snitt. Terrenget ser relativt ukomplisert ut og veivalg i forhold til brefallet lenger nede forenkles av snømengdene som fyller igjen det meste av sprekkformasjoner. 

På vei ut i nordflanken

Mr. Hill er gira på å rappellere de øverste 30 metrene. En veldig ærlig sak. Får etter en del graving rigget et godt feste på en hammer, han firer seg ned og ut av enden på tauet med skiene på. Omtrent midtveis i flanken stopper han opp og venter. Jeg rigger ned festet og pakker bort tauet. Har ingen betenkeligheter med å kjøre helt fra toppen. Spesielt ikke etter at Mr. Hill har kvalitetssjekket snødekket på tau. 

Jeg går noen meter lenger mot vest. Her leder en innbydende høyrevendt rampeformasjon inn i selve flanken. Tar på skiene og kikker ned på skituppene. Under dem er det bratt, kanskje brattere enn noen gang tidligere. Låser bindingene i gå modus. Hvis jeg faller her er et vridd kne uansett mitt minste problem. Slipper meg ut i siden og sklir mot høyre. Kutter restene av et gammelt vindpakket flak som forsvinner under meg, men bortsett fra dette er snødekket forutsigbart. Begynner å sette svinger så snart jeg er ute av rampeformasjonen og nyter hvert sekund. Møter Mr. Hill ved bregleppa og vi kjører sammen skikjørers venstre til breen flater ut. Fantastisk! 

Lunsj på breen. Linja vi kjørte gjennom Nordflanken starter i laveste punkt på ryggen

Etter en bedre lunsj på breen var det cruising tilbake til Turtagrø via Styggedalsbreen og over til Skardsbotn. 

Mr. Hill

Ennå var det bare tirsdag!

The profile wall of Jøssingfjord

Welcome to the steepness. Pete Whittaker working on "The recovery drink"

A couple of weeks ago I had the pleasure of taking photos and filming the Wide Boys during their first ever trip to Norway. Their main climbing objective for the trip was to try the steep crack route "the recovery drink"  free climbed by Nico Favresse in the summer of 2013. The climb is located in the southwestern part of Norway in an area called Jøssingfjord. About 1.5 hours south of Stavanger.

A short film of the Wide Boys efforts will be released sooner or later from the good people of Madskillz Media, but for now I just want to share a couple of pictures from our shoot and some information about the routes currently existing on this wall.

The Profile wall is steep, solid and littered with well protected cracks. Most of the obvious lines have been aid climbed over the years by Norwegian hardmen from BRV during the 90s. The following topo is from the old guidebook and gives you an overview of the aid lines. More information about the trad climbing in this region can be found here in the online trad climbing guidebook of the Rogaland area (Norwegian only).

As of today there are 4 more or less established free routes.

And for the record. The future of hard Norwegian trad climbing is located in this area!

1: Ronny Medelsvensson (8b/+) Erik Massih and Christer Jansson 2014

This route was red pointed up to the second anchor (trad), located in a niche. The rest of the line to the top was free climbed by Erik on a previous trip, but not during the red point ascent. The route follows the old aid line "Heksenatt"

2: "The flying vikings" (7c+) Robert Caspersen 95/96. 

The route was named and climbed(up to the first anchor (trad) by Daniel Jung in 2013. However it has been discovered later that Robert Caspersen already free climbed this pitch back in 1995/96. He describes free climbing past the first anchor (Where Daniel Jung stopped on his redpoint) and straight up a bit before traversing left into the big dihedral. After reaching a bulge in the dihedral he rigged a belay. (Indicated on the topo). He free climbed up to this point in one pitch and estimates the grade to be about 7c+. From here he tried free climbing a second pitch, but had to pull on a lot of the gear. Back then he estimated the grade of the second pitch to be about 8a/8a+. After this easier climbing led to the top of the line. Erik Massih (who also has repeated first pitch up to the first indicated anchor) describes the climbing of the upper dihedral to be around 7c. This line still awaits a complete free ascent linking the two sections together. The old aid route to follow these cracks are "Rockin in the free world".

3: "The recovery drink" (8c/+) Nico Favresse 2013. 

Probably one of the hardest crack climbs in the world. Unrepeated. The route follows the old aid route "Polakkruten"

4: "Firefox" (7c) Leo Houlding & Neil Gresham 1998.

Three pitches to the top. The only established free route that tackles the entire wall and tops out. 

Tom Randall working the moves on "the recovery drink"

Trad anyone?

Did i mention the steepness? Ropes hanging from the anchor of "the recovery drink"

Tom Randall near the top of "the recovery drink"

Just a few more moves. "The recovery drink"

Pete Whittaker pulling the old fuck you mono out of the bag on "the recovery drink" 

Medialuna - Rubio y Azul

Jeg stopper opp, plasserer enda en kamkile og smiler bredt. Vi er omgitt av jordklodens mest spektakulære alpine omgivelser, viden kjent for sitt værharde og ugjestmilde vesen, men likevel er min største bekymring at sjokoladen jeg har i topplokket sannsynligvis har smeltet. Om en uke reiser vi hjem til Norge. Patagonia har skjønt dette med avskjeder, tenker jeg og svømmer videre opp det klokkerene risset. 

Solnedgang over massivet. I forgrunnen ses Rio Fitz Roy og El Chaltén.

En knapp uke etter bailefunken vår på Fitz Roy reiste team oppdrift hjem igjen til Norge og det var tid for en liten omrøring i Aylen Aike suppa. Nye klatrere erstatter de gamle og vaner for tidsfordriv må tilpasses. Kasino fremfor vriåtter, buldring i stedet for cragging, vin som erstatning for øl, actionfilmer over romantiske komedier osv. osv.

Lars Martin og Lars Ottar på cragget. 

Temperaturene ble stadig varmere og etter hvert dukket det opp en nytt værvindu. To høytrykk skulle møtes. Skvise ut litt fuktighet og så fusjonere til det perfekte avskjedsvinduet for meg og Larsorama.
I dagene frem mot vinduet var det mye tripping. Når skal vi dra? Kommer nedbøren som snø? Svasko eller storsko? Stegjern eller ikke stegjern. Hvor mye mat? Den evige tvilen og de mange forkastede planene gnager på sjelen og til slutt vil man bare ut, bort og opp. Slenge sekken på ryggen og la det som skjer skje. Ta det som det kommer og nyte den bratte tilværelsens frihet.

Larsorama på anmarsjen mot Niponino. Torrebreen og Lago Torre i bakgrunnen

Alt utstyret vårt lå nå i Niponino ved foten av Torre massivet og alt var derfor tilrettelagt for oppfyllelsen av drømmer. Med lette sekker la i vi i vei fra El Chaltèn lørdag morgen og etter 5 timer ankom vi Nipo i et øsende regnvær. Her oppdaget vi at til tross for vårt nitidige arbeid med å "revesikre" utstyrslageret vårt, så hadde en rev klart å grave seg frem til en av sekkene nedenfra. Heldigvis må arbeidskårene ha vært dårlige for reven klarte bare å stikke av med et par middager og en frokost. Langt verre hadde det gått for det amerikanske basehopperparet vi møtte senere. De hadde mistet en ukes rasjoner til reven og måtte returnere til El Chaltén etter forsyninger.
Så var det bare å krype i teltet og høre regnet tromme på duken.

Skyggespill over Fitz Roy massivet.

Niponino. Mochito og El Mocho i bakgrunnen. 

Tidlig neste morgen sluttet det å regne og været begynte å bedre seg. Fjellene rundt oss hadde fått en del snø i høyden, men dette smeltet fort i det stadig forbedrede været. Planen vår var i utgangspunktet å prøve en rute på Aguja Saint Exepury som lå øst for oss, men etter et lite lagråd besluttet vi å klatre en noe kortere rute på Medialuna i vest i stedet. For første gang på turen pakket vi sekkene for ren klippeklatring og satte klokka på 0400 neste morgen.

Morgenskumring over Torre-massivet. 

Medialuna i all sin prakt. Ruten vår begynner i det store skyggelagte diederet til høyre, går midt på toppsvaet og avslutter i det åpenbare S kaminen i toppen. 

Første kaffekoppen satt som et skudd og på slaget 0500 gikk vi mot ruta i det solen lyste opp Fitz Roy massivet bak oss. Etter behagelige 1,5 timers anmarsj ankom vi innsteget på ruta i bunnen av et stort diedersystem. Larsorama binder seg inn og legger i vei på den første 5+ lengden som så ut til å være någet off width.

Larsorama blir liten på den første taulengden. 

Standplass etter andre lengde. 

Etter 20 meter sier Larsorama at han ikke har lyst på off width til frokost i dag så jeg tar over skarpenden. Klatringen er en fryd fra første stund. De første par taulengdene har mye store formasjoner, lett, men fysisk. Inn med et kne, kave litt, nytt kne, meter for meter. Etter de tre første lengdene ankommer vi en stor hylle. Her er det flere muligheter, jeg velger å franske meg gjennom en tynn søm til venstre fremfor et grufsete lite fristende off widht opptak. Videre gjennom lettgått rissterreng til standplass i nisje. 

Larsorama ankommer stand etter fjerde lengde.

Her legger terrenget seg og Larsorama tar oss opp en treerlengde til skulderen som markerer slutten på Medialunas første pillar. Det har nå blitt alvorlig varmt i solen og vi tar en skikkelig pause på hylla. Ikke noe vits å stresse i dag.

Utsikt mot den øvre pillaren. Torrerekka ses i bakgrunnen. 

Den øvre pillaren på ruta ser perverst fin ut. Risslinjer like rene som på Midtsommernattsdrømmen leder videre opp mot den store S formede kaminen som leder til toppen. Vi fyller vannflaskene med smeltevann fra snøfeltet på hylla og begynner på godsakene. To utsøkte lengder med hånd og fingerjamming leder til drømmestandplassen på en perfekt hylle over herligheten. Herfra går en kort lengde opp til rutas 6c cruxtaulengde. Noen amerikanere hadde tipset oss om at det var kjekt med to camalot #4 og to #3 her. Dette syns vi hørte fornuftig ut og sørget derfor på å låne med oss en ekstra fra vår nye basehoppevenn i Niponino. Uheldigvis glemte vi vår egen i farten så det fikk greie seg med den ene vi hadde lånt. Lengden ble blod-aidet av undertegnede ved hjelp av skamløs kamshuffling. Hva skal man si. Patagonia er Patagonia. Friklatring får man drive med på fritiden heller.

God stemning som i Sogndal. 

Kunne spart mye tid og penger på å bare klatret i Uskedalen i stedet. 

Men det hadde ikke blitt det samme.

Trenger man noe mer i livet? 

Syvende lengde. 

Drømmestandplass.

Cruxtaulengden. 

Litt kaminering før standplass. 

Den neste standplassen går inn i boka som den feteste jeg har vært på. Inne bak den store toppsøylen var det luft på alle kanter og det ble ikke rent lite synging og jalling i den gode akkustikken mens Larsorama kunne kose seg med 50 meter klemknutegang.

Et overdrevent smil har nesten alltid høyere underholdningsverdi enn ditt vanlige streite, prøv det.  Siste stand før toppen.

Larsorama på siste standplass før toppen.

 Siste taulengde gikk opp kaminen i et riss og avsluttet med en spektakulær mantel rundt toppkanten hvor hele Torre rekka ventet på å slå deg i trynet. Det ble toppjubel og selfieorama før returen ventet.

På toppen. 1000 meter høyere Cerro Torre i bakgrunnen.

På toppen av Medialuna. 

Som nevnt tidligere er noe av det som gjør Patagonia spesielt at veien ned igjen er like bratt som turen opp. Potensiale for fastkilte rappelltau sørget for å holde pulsen oppe hele veien ned, men det gikk smertefritt og 8 rappeller, et kilesett og 10 meter bailetau senere, kunne vi bykse over bregleppa og rusle tilbake over breen til stashet vi la igjen ved innsteget.

På returen.

Siste rappellen. 

Fra returen til Niponino

Så i lyset fra alpenglowen returnerte vi til Niponino og en god natts søvn. Neste dag ble tilbragt i lykkerus i campen, hvor vi samtalte med klatrere fra fjern og nær om både tinder og tanker mens drømmer gikk i oppfyllelse på fjellene rundt oss. Dagen derpå returnerte vi til El Chaltén med turens tyngste sekker. Knær fikk kjørt seg, men også dette gikk på et vis.

Tinder og tanker. 

Tinder og...

Patagonia har satt spor og jeg sitter igjen med mye. Erfaringshøstingen har vært fruktbar både på godt og vondt, men den kanskje viktigste effekten av turen har vært inspirasjonen. Inspirasjonen til å bli bedre, sterkere, raskere, modigere og tryggere. Inspirasjonen til å fortsette å oppsøke friheten i fjellet.

Drømmen lever!

Cerro Torre

Frokost

Torrebreen 

Buldring i El Chalten

Cragging i El Chaltén

Grilling i El Chaltén

Kjøtt

Frokost i El Chaltén

Home of the luxery motherfuckers

Årets norske bidrag til Patagonia. Fra venstre. Lars Ottar Halvorsen, Martin Skaar Olslund, Endre Vonheim, Lars Martin Solberg, Jonas Jakobsen, Øyvind Salvesen og Joel Frans.

Snart 30

Lenge til jeg blir 29. 



Katter i El Chaltén
Hunder i El Chaltén

Avskjed